Skolen i samfunnet, kompetansemål 3

Eget mål: Jeg skal ha et overblikk over hvordan  lærer- og elevrollen har endret seg i takt med samfunnet fra ca. 1750 og fram til i dag.

Den internasjonale, pietistiske fasen (ca. 1739-1840/50)
I denne perioden rådet en oppfatning av at mennesket var et usselt vesen, og pietismen gjenspeilet seg i skolens oppgave om å bringe egenviljen i elevene til lydighet. Dette ble sett på som den største dyd.
Læreren ble sett på som et forbilde og eksempel, og måtte ha en oppførsel som overgikk det vanlige.
Han var en eksaminator og mediator; han hørte elevene i alt det de skulle kunne utenat, og han var den som satt med kunnskapen.

Den nasjonale fasen - lærerpersonlighetens tidsalder (ca. 1850-1918)
Her vokste det fram en nasjonal kultur, selvfølelse og stolthet. I denne fasen var den gode lærer han som var engasjert, begeistret, en god forteller og som klarte å vekke nyskjerrigheten hos barna. Han hadde fortsatt en "eksaminator-stil", men beveget seg mot å være en formidler. Norsk litteratur, historie og språkkunsskap, og selvsagt kristendom, var viktige fag i skolen.Ole Vig kjempet blant annet for at elevene skulle få undervisning som gledet dem.

Elevenes tidsalder - læreren som prosessteknikker (ca. 1918-1968)
I denne perioden vokste det fram en tillit til barnas lærelyst og hunger etter å lære. Skoletnkningen tilnærmet seg samfunnsvitenskap og psykologiens lære om barna. Lærerrollen endret seg mot å være en motivator, planlegger og veileder. Mot slutten av 1930-åra, får læreridealet sitt gjennombrudd.
Normalplanene av 1939 mente at barna skulle få større rom i valg av arbeidsoppgaver. De kunne slik velge det de selv var interessert i. Idealet var å få produktive, aktive elever. Skolen skulle forberede barna for det virkelige liv, og elevene måtte derfor få arbeide med oppgaver som likner på de i den praktiske hverdag.

Den nyradikale fasen (ca. 1968-1977/78)
Etter 1968-opprøret ble lærerrollen som veileder styrket av flere tendenser.Møtet mellom elev og lærer skulle innebære gjensidig respekt og sammen kunne de nå syke ny kunnskap. Løsningen på dette lå i dialogen.
Det var likevel et stort gap mellom intensjonene og virkeligheten, der elevene var passive mottakere av lærerens kunnskap.
Hovedstrømninger i samfunnet i denne perioden, var bevisstgjøring, refleksjon, identitet. Man skulle gjøres bevisst på egen identitet og kulturbakgrunn.Skolen måtte så tilpasse seg disse kulturelle forskjellene. Dette rokket ved den til da rådenede kulturforståelsen; den nasjonale monokulturens posisjon.

Desentralisering og individualisering (1997- )
Her har det kommet ytterligere frihet til elevene. Lærerens rolle har noen steder endret seg til å bli mer i bakgrunnen, men er der også som veileder. Dette henger sammen med den økonomiske ny-liberalismen. Hver skole skal gis maksimal frihet, slik at endringer kan skje raskere.
Kollektive enheter som nasjon, kirke, stat, folk eller klasse, har blitt erstattet av individet.
Samfunnet preges også av at det finnes et hav av muligheter å velge mellom.Barna er opplært til å være forhandlende allerede før de begynner på skolen. Denne sosialiseringsformen kan ikke neglisjeres av skolen.


Kilde: Lærerrollen - tilrettelegger eller formidler av Alfred Oftedal Telhaug (2002) (se her).

Kollokvieoppgave på samme tema - se her.